Elgen er minst i granskauen

I et innlegg i Nationen i mai 2026 (https://www.nationen.no/endret-skogbruk-har-tatt-maten-fra-elgen/o/5-148-902553) skriver Petter Sæteråsen at elgen lider under dagens skogsdrift, og at de store endringene i elgens beitekår hovedsakelig skyldes moderniseringen av skogbruket de siste 70 årene. En del av poengene som omhandler elgens beitetilgang har mye til felles med mine egne i innlegget «Bestandsskogbruket sett med elgøyne - har vinningen gått opp i spinningen?», som jeg la ut her for omtrent to år siden.

Noen av hovedpoengene er som følger:

Innføringen av bestandsskogbruket ga i starten elgen god mattilgang på nye hogstflater samtidig som det fantes store areal naturskog, som også ga god mattilgang i mer lysåpen, eldre skog.

Gradvis er mattilgangen i barskogen redusert (særlig på middels og høye granboniteter), i takt med at det meste av drivverdig areal er avvirket og plantet til på nytt. Tette plantefelt gir svært lite mat etter at bestandet lukker seg og grana når et par meters høyde.

Sæteråsen skriver også at de få normalt store elgene som finnes er de som holder til i kulturlandskapet. Dette er en observasjon som nok i stor grad stemmer i lavereliggende strøk, men også over skoggrensa, altså i områder med innslag av fjellterreng, er vektene gjerne bedre.

Selv om både elgen i fjellet og elgen i kulturlandskapet over tid også er blitt mindre, synes fallet i bestandskondisjon å ha vært størst i barskogdominerte områder. Det er snart 15 år siden jeg begynte å skrive om dette i faglige rapporter og presentasjoner (Stenbrenden m.fl. 2012). I de barskogdominerte delene av for eksempel Agder, som har en lav andel urterike vegetasjonstyper, synes det rimelig å anta at lauvoppslag av rogn, osp og selje på hogstflater, er av større betydning for elgens kvalitetsbeite sommerstid, enn i områder der elgen har god tilgang på innmark eller fjellterreng. Etter mange år med beitetakseringer og kartlegging av utmark over hele Sør-Norge har jeg sett mye av variasjonen vi har i våre skogs- og fjellterreng. Med tiden har jeg ikke blitt mindre overbevist om at det jeg skrev for 15 år siden virker sannsynlig. Dette underbygger oppfatningen om at det er mattilgangen som i all hovedsak er driveren bak de endringene vi har sett i elgens bestandskondisjon over ulike deler av landet over tid.

I plantet granskog er beitetilgangen avhengig av skogtilstanden og vil i stor grad være konsentrert til hogstflater. Ved hardt beitepress vil fôrproduksjonen også her raskt reduseres.

For å prøve å finne empiriske data på at bestandsskondisjonen hos elg er mest redusert i barskogdominerte områder, startet jeg med å se på Telemark fylke, som strekker seg fra kystnære og skogdominerte strøk i sørøst, til fjellskog og snaufjellsdominerte områder i nordvest. Areal barskog er hentet fra Nibios Arealressursstatistikk (https://nibio.no/tjenester/arealressursstatistikk). Jeg valgte i denne omgang ikke å skille mellom lav og høy bonitet, men tok det samlede arealet barskog, dividert på totalt landareal, som et mål på andelen barskog i den enkelte kommune.

Slaktevekter for kalv fra de ulike kommunene ble hentet fra Hjorteviltregisteret (https://hjorteviltregisteret.no/AvansertStatistikk/Elg). Etter min mening er slaktevekter for kalv den beste enkeltparameteren for å beskrive stammens generelle bestandskondisjon. Også slaktevekter for ungdyr eller observerte kalverater kunne vært valgt, og ville trolig i stor grad gitt det samme resultatet, da disse henger nært sammen, noe som også tidligere er vist for nettopp Telemark fylke (Stenbrenden m.fl. 2013). De observerte kalveratene vil imidlertid i større grad enn vektene, være avhengig av andel kalv i jaktuttaket i den enkelte kommune.

For å få et solid materiale hentet jeg ut vekter for femårsperioden 2021-2025. Bestandssituasjonen over hele denne perioden må betegnes som stabil, uten store svingninger hverken i elgtetthet eller -kondisjon. Antall registrerte kalvvekter for Telemark fylke som helhet var i denne perioden 2 377.

Andelen barskog i de lavereliggende delene av fylket, ligger rundt 70-80 %, og avtar gradvis med økende høyde over havet. Høyest er andelen barskog i Siljan og Drangedal med hhv. 86 og 84 % av landarealet. I Tokke, Seljord og Hjartdal er andelen sunket til under 50 %, mens den i Tinn og Vinje er hhv. 24 og 10 %. Gjennomsnittlige slaktevekter for kalv varierer fra rundt 45 kg i kommuner som Siljan, Skien og Drangedal, til 60 kg i Tinn og Vinje.  

Veide gjennomsnitt fra alle kalver felt i kommuner med mer enn 50 % barskog, endte på 49,3 kg i perioden 2021-2025 (Figur 1). For kommuner med 30-50 % barskog og mindre enn 30 % barskog, var kalvvektene hhv. 56,1 og 59,7 kg.

Figur 1. Samlede, gjennomsnittlige slaktevekter (veide gjennomsnitt) for kalv i Telemark i femårsperioden 2021-2025, fordelt på kommuner med 1) >50 % (n = 1 463) 2) 30-50 % (n = 481) og 3) <30 % barskog av kommunens samlede landareal (n = 433).

Siden dette var i tråd med hypotesen og tidligere observasjoner, gikk jeg videre med alle kommuner i Agder, Buskerud og Trøndelag. Antall registrerte kalvvekter for alle fylkene, inkl. Telemark, var i samme femårsperiode 18 386. Sortert på samme måte etter andelen barskog av det totale landarealet i den enkelte kommune, viser resultatene langt på vei samme resultat for disse fylkene samlet, som for Telemark fylke alene.

Vekter (veide gjennomsnitt) for alle kalver felt i kommuner med mer enn 50 % barskog, var på 53,7 kg i perioden 2021-2025 (Figur 2). For kommuner med 30-50 % barskog og mindre enn 30 % barskog, steg kalvvektene til hhv. 56,2 og 59,9 kg.

Figur 2. Samlede, gjennomsnittlige slaktevekter for kalv i fylkene Agder, Telemark, Buskerud og Trøndelag i femårsperioden 2021-2025, fordelt på kommuner med 1) mer enn 50 % barskog (n = 7 707) 2) 30-50 % barskog (n = 5 049) og 3) mindre enn 30 % barskog av kommunens samlede landareal (n = 5 630).

Det synes klart at det er svært lett å finne empiriske data som viser at elgen i flere av landets fylker, har dårligst bestandskondisjon i barskogdominerte strøk. Ved økende innslag av fjellterreng og redusert andel barskog stiger vektene. Hvorfor er det slik?  Det virker for meg svært sannsynlig at dette best forklares med variasjon i beitekvalitet, og at forskjeller i jaktutøvelse og avskytingsstrategier ikke er forklaringen.

Er fjellbjørkeskogen viktig?

I fylkene jeg har sett på her, særlig i Agder, Telemark og Buskerud, vil andelen barskog langt på vei være omvendt proporsjonal med andelen fjellterreng. Alle fylkene strekker seg fra lavereliggende, skogdominerte områder, til høyereliggende områder med innslag av snaufjell. Altså, dess lavere andel barskog i en gitt kommune, dess mer areal opp mot og over skoggrensa kan vi forvente.

Skogen opp mot snaufjellet i de fleste sørnorske områder er kjennetegnet av et bjørkeskogsbelte som dekker de øverste 100-200 høydemeterne. Denne bjørkeskogen kan derfor dekke betydelige areal. Siden bonitetene er for lave for tømmerproduksjon, er disse skogene ikke underlagt bestandsskogbrukets regime, og er som regel lysåpne bjørkeskoger med et godt utviklet feltsjikt. Det meste av denne skogen er på blåbærmark, som kan kalles middels rikt, og blåbæra kan være svært utbredt og gi elgen et viktig beitetilbud store deler av året. For ikke å snakke om de delene av bjørkeskogen som har bedre tilgang på vann og næring og som gir gras og urterike vegetasjonstyper. Slik engskog gir svært gode sommerbeiter som knapt finnes i eldre, plantet granskog på høye boniteter i lavlandet. I tett granskog er beitene hovedsakelig begrenset til hogstflater. Dette gjør at hogstflater blir ekstra attraktive i granskogdominerte områder og det skal derfor ikke så stort beitepress til før beiteplantene og fôrproduksjonen settes ut av spill.    

Et viktig poeng når man snakker om beiteproduksjon, er at selv om treveksten stagnerer og bonitetene blir lavere med økende høyde over havet, vil planteproduksjonen i feltsjiktet kunne være høy, selv langt over skoggrensa. Og det er her produksjonen av det viktigste sommerbeitet skjer.

De høyeste kalvvektene i både Agder, Telemark og Buskerud er nå på rundt 60 kg på kommunenivå. Dette er ikke særlig høye vekter, men tross alt på et «brukbart» nivå. De beste vektene finnes utelukkende i kommuner med et godt innslag av fjellterreng; Bykle i Agder, Tinn og Vinje i Telemark og Ål og Gol i Buskerud. Areal som gir gode beiter i disse områdene er først og fremst de høyereliggende bjørkeskogsliene, og deler av lavfjellet rett over skoggrensa.

Selv om også fjellkommunene har fått noe reduserte vekter over tid, er det likevel tydelig at den største nedgangen har kommet i de skogdominerte kommunene. Jeg tror mange grovt undervurderer hvor mye bestandsskogbruket har endret utmarka vår, og denne endringen er selvsagt størst der skoger på høy bonitet dominerer. Undersøkelser av dagens skog på Østlandet viser videre at mellom 83 og 92 % av både gran og furuskog på høy bonitet har vært flatehogd (Viken m.fl. 2025). I en kommune som for eksempel Siljan, dekker barskog ifølge Nibios tall, 86 % av landarealet. Det meste av dette er skog på middels og høy bonitet, hvor grana er det prioriterte treslaget. Trekker man fra infrastruktur og bebygd areal, står man igjen med en andel barskog på høy og middels bonitet som dekker 67 % av alt landareal i kommunen.

Når vi vet at nær 2/3 av alt tellende areal i en kommune kan bestå av plantet granskog, er det ikke vanskelig å se for seg at elgbiotopene og den samlede fôrtilgangen også kan ha endret seg svært mye fra begynnelsen av 60-tallet frem til i dag.

Bestandstetthet er alltid viktig

Samtidig som de negative, langsiktige følgende av bestandsskogbruket sett med elgøyne er størst i granskogdominerte områder i dag, var det nettopp i de samme områdene den positive effekten var størst da hogstformen ble innført. Hogstflater på produktiv mark gav selvsagt et enormt oppslag av beiteplanter, da beitepresset også var beskjedent i begynnelsen. Sammen med eldre, lysåpen skog på mye av det resterende arealet, gav totalen gode beitebetingelser for en elgbestand i vekst.

En ekstra uheldig effekt av at bestanden etter hvert fikk vokse seg altfor stor, mener jeg, var at mange ble vant til tettheter av elg det ikke er realistisk å opprettholde over tid. Om man ikke forstår hvor omfattende skogene og beitepotensialet har endret seg over tid, er det også problematisk å direkte sammenlikne dagens tettheter av elg med den historiske utviklingen vi har vært vitne til.

Selv om bæreevnen i sørnorske skoger etter alt å dømme har blitt fattigere på elgbeite over tid, betyr ikke dette at vi må ha en elgbestand i dårlig kondisjon. Men vi må derimot nøye oss med en lavere tetthet enn tidligere, dersom vi ønsker bedre vekter. Vi kan selvfølgelig også velge å skape mer viltvennlige biotoper på den mest produktive skogsmarka, dersom vi synes dette er viktigere enn å produsere mest mulig grantømmer.

Et tett plantefelt av gran og en lysåpen bjørkeskog på samme marktype med de samme naturgitte forhold, gir stor forskjell i innhold av beiteplanter (Foto: Norsk institutt for bioøkonomi).  

Kilder:

Stenbrenden, M., Gangsei, L.E., Nylend, A.E., Sølyst, M. & Roer, O. 2012. Elg og hjort i Aust-Agder 2012. Faun rapport 012-2012. Faun Naturforvaltning AS, Fyresdal Næringshage, 3870 Fyresdal.

Stenbrenden, M., Gangsei, L.E. & Roer, O. 2013. Bestandsvurdering av elg og hjort i Telemark etter jakta 2012. Faun rapport 013-2013. Faun Naturforvaltning AS, Fyresdal Næringshage, 3870 Fyresdal.

Viken, K.O., Svensson, A. & Breidenbach, J. 2025. Omfang av flatehogst etter 1940 i Norsk skog – resultater for Østlandet. Norsk Institutt for bioøkonomi, rapport 11(22)2025, Ås.