Norge er et langstrakt land med variasjon i geologi og klima. Ulike naturgitte forhold danner grunnlaget for planteproduksjon og hvilke vegetasjonstyper som dominerer, som igjen danner grunnlaget for dyre- og fugleliv. Gjennom innsikt i landarealenes produktivitet, kan vi også bedre forståelsen for hvilke potensiale og begrensninger utmarka setter med hensyn til elgforvaltningen.
Det sies at elgen vokser om sommeren og overlever om vinteren. Det er altså vinterbeitene som bestemmer hvor mange dyr som kan overleve innen et gitt område, mens sommerbeitene avgjør hvor store dyra blir – og hvor mange kalver de får (Solbraa 2014).
Og selv om elgen kalles «skogens konge», er det ikke bare i skogen den finner mat. Både i fjellet og på innmark kan elgen finne mye kvalitetsfôr sommerstid, som kan bidra til gode vekter- og produktivitet. Dette er en del av forklaringen på at et høyt beitepress vinterstid nødvendigvis ikke må bety lave slaktevekter hos de samme dyra. Motsatt kan et forholdsvis moderat beitepress vinterstid i dag være tilfellet i områder med svært lave vekter. Dette synes særlig tydelig i skogdominerte områder med stasjonær elg, altså der elgen hovedsakelig beiter i skogen både sommer og vinter. Trolig kan ulik kvalitet på sommerbeitene forklare disse forskjellene, men dette er utfordrende å vurdere og dokumentere. Et slikt arbeid blir gjerne for tidkrevende og for dyrt til at elgforvaltninga selv kan gjøre det. Heldigvis finnes det kunnskap og materiale fra annen kartlegging å støtte seg på. I alle fall på regionalt nivå. Et eksempel kan være vegetasjonskartlegging som utføres ved NIBIO, som langt på vei fyller viktige kriterier for en slik vurdering. Her vurderes ikke beitepresset direkte som ved tradisjonell elgbeitetaksering, men man vurderer i stedet grunnlaget eller potensialet for beiteproduksjon, gjennom å kartlegge vegetasjonstyper i utmarka. Disse typene blir deretter fordelt i tre beiteklasser («mindre godt», «godt» og «svært godt» beite) etter hvor produktive og egnet de er for utmarksbeitende husdyr. Dette vil ikke være en erstatning for tradisjonell elgbeitetaksering, da en tradisjonell taksering (Solbraa 2008) vil være et mer egnet styringsverktøy. En slik takst av kvistbeitet vinterstid inkluderer også kostnadene for skogbruket, som er helt avgjørende for å få til en helhetlig og samfunnsøkonomisk god elgforvaltning. Kartlegging av vegetasjonstyper kan likevel bidra som et supplement til å bedre forståelsen for hvilke potensiale og begrensninger utmarka setter med hensyn til elgen og forvaltningen av den. I første rekke ved å gi et bedre bilde av sommerbeitene innen et gitt område.
Selv om sau og storfe beiter noe annerledes enn elgen, vil det i stor grad være de samme vegetasjonstypene som produserer de beste sommerbeitene i utmarka. Fattig vegetasjon dominert av lav og lyng gir skrinne beiter, mens frodig vegetasjon dominert av urter og gras gir gode beiter. Om ønskelig, vil det selvsagt være mulig å klassifisere de ulike vegetasjonstypene med særlig hensyn til elg (eller hjort, for den saks skyld). Uten noe forsøk på en slik tilpasning, har jeg sammenliknet kartlagt beitekvalitet for sau og storfe med gjennomsnittlige slaktevekter for elgkalver på fylkesnivå.
Jeg hentet slaktevektdata for felte kalver direkte fra hjorteviltregisteret for de ti siste jaktårene (2014-2023), og andelen «svært godt beite» på fylkesnivå fra Nibio-rapporten «Arealregnskap i utmark» (Rekdal og Angeloff 2022). Alt dette er offentlig og fritt tilgjengelig materiale, og for mer informasjon om vegetasjonskartlegging og hvordan arbeidet er utført henviser jeg til denne rapporten. Fylkene jeg valgte ut var Agder (tidligere Aust og Vest-Agder fylke samlet), Telemark, Buskerud, Oppland, Hedmark, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms (Figur 1).
Figur 1. Andel «svært godt» beite (den beste beiteklassen) av tilgjengelig beite for husdyr og gjennomsnittlige slaktevekter for elgkalv i perioden 2014-2023 i Agder (n = 2 253), Telemark (n = 4 181), Buskerud (n = 4 113), Oppland (n = 6 405), Hedmark (n = 11 979), Sør-Trøndelag (n = 4 391), Nord-Trøndelag (n = 8 112), Nordland (n = 9 673) og Troms (n = 4 399). Ett punkt per fylke, Hedmark markert med rødt fyll. Slaktevekter hentet fra Hjorteviltregisteret.
Som figuren viser virker det å være en ganske god sammenheng mellom andelen av den beste beiteklassen og gjennomsnittlige slaktevekter. Agder har de skrinneste utmarksbeitene (andel svært godt beite = 3 %) og de laveste slaktevektene (gjennomsnittlige kalvvekter i siste tiårsperiode = 50 kg). Troms har landets rikeste utmarksbeiter (andel svært godt beite = 25 %) og de høyeste slaktevektene (gjennomsnittlige kalvvekter i siste tiårsperiode = 68 kg).
I utgangspunktet er det ingen automatikk i at denne sammenhengen skulle være så klar, da en av våre viktigste oppgaver som forvaltere er å tilpasse bestandene til beitegrunnlaget. Ugunstige naturgitte forhold bør da i utgangspunktet tilsi at vi må leve med en noe lavere elgtetthet, snarere enn dårlig bestandskondisjon. Frem til slutten av 80-tallet var for eksempel kalvvektene i Agder høyere enn landsgjennomsnittet er i dag. Siden de naturgitte forholdene langt på vei var de samme, viser dette at vi sannsynligvis kan ha storvokst elg i alle deler av landet, så lenge tettheten holdes på et tilstrekkelig lavt nivå.
I valget mellom høy produktivitet eller høy bestandstetthet viser imidlertid all empiri at vi har en tendens til å gå for det siste alternativet. Elgforvaltningen har vært drevet som om tilgangen på kvalitetsfôr skulle være ubegrenset (Solbraa 2014). Like sikkert er det at dette før eller siden leder til redusert produktivitet i bestanden. Det synes å være slik at produktive områder med et godt beitegrunnlag gjør det enklere å opprettholde en viss kvalitet på stammen, noe som i seg selv heller ikke er overraskende. I denne sammenhengen er det sommerbeitene som er viktige, og gode sommerbeiter finnes også i andre vegetasjonstyper enn produktiv skog. I lavlandet er innmarka helt opplagt av betydning, mens i høyden er deler av fjellbjørkeskogen og produktive vegetasjonstyper i snaufjellet viktige.
Rik og frodig bjørkeskog som vi kan finne helt opp mot skoggrensa, er langt mer lysåpen og har et helt annet feltsjikt enn for eksempel rik granskog i lavlandet, som er underlagt bestandsskogbrukets regime. Selv om denne granskogen kan ha et like stort potensial for beiteproduksjon, gir hogst med etterfølgende planting av gran et tett tresjikt som skygger ut det meste av beiteplanter. På slike areal er altså potensialet for gode beiter stort, men den aktuelle verdien er ofte i dag sterkt redusert.
Utliggeren Hedmark
Som figuren viser er ett fylke markert med rødt fyll og representerer en liten «statistisk utligger» i det enkle materialet jeg presenterer. Dette fylket er Hedmark, som har en forholdsvis lav andel «svært godt beite», men forholdsvis gode kalvvekter (et gjennomsnitt på 65 kg de siste ti år).
Hedmark har tradisjonelt vært vårt største elgfylke og Trysil har gjennom det siste hundreåret trolig vært Norges største elgkommune målt i antall felte elg. For mange er derfor Hedmark nærmest synonymt med elg, men i motsetning til hva mange tror har aldri elgtettheten vært spesielt høy her, sammenliknet med andre deler av landet. Dette kommer godt frem i en interessant artikkel av Solberg mfl. (2017), der man går igjennom fellingsstatistikk rapportert til SSB i ulike kommuner i Norge siden oppstarten i 1889. På topplista over gjennomsnittlig antall felt elg per km2 skog og myr samlet i perioden 1889–2015 kommer den første Hedmark-kommunen på en 21. plass (Nord-Odal) og den neste på en 30. plass (Sør-Odal). Topplista domineres imidlertid av kommuner i ulike fylker rundt Oslofjorden (inkl. Agder og Østfold) og i Trøndelag.
Det høye antallet elgfellinger i Hedmark skyldes derfor ikke høy elgtetthet, men i første rekke store areal. I tillegg er fylket tynt befolket med relativt lite infrastruktur som splitter og fragmenterer habitater. Dette gjør trolig sitt til at også andelen «nyttbart» areal er høy. En mer moderat elgtetthet i forhold til ressursgrunnlaget er trolig hovedforklaringen på de relativt sett gode kalvvektene vi finner her, noe som også er i tråd med hva en skulle forvente.
Kilder:
Rekdal, Y. & Angeloff, M. 2022. Arealregnskap i utmark. Utmarksbeite – ressursgrunnlag og beitebruk. Norsk Institutt for bioøkonomi, rapport 7(208)2022, Ås.
Solberg, E.J., Veiberg, V., Rolandsen, C.M. & Heim, M. 2017. Elgen og hjortens bestandsutvikling i moderne tid – Fellingsstatistikk fra 128 år avdekker trendene. Hjorteviltet 2018. Stiftelsen Elgen.
Solbraa, K. 2014. Elgjakt og elgforvaltning. Oplandske Bokforlag. 2330 Vallset. 221 s.
Solbraa, K. 2008. Elgbeitetaksering – veiledning og forslag til standard. Skogbrukets kursinstitutt, Biri. 40 s.
Comments