En hjorteviltforvaltning å være stolt av?

Deler av denne teksten ble presentert som et leserinnlegg i Jakt og Fiske nr. 5/2023. Her skriver jeg litt mer utfyllende om temaer jeg mener er relevante og interessante når det kommer til forvaltning av elg (og hjort) i Norge.

I Jakt og Fiske nr. 9/22, var mange sider viet elgens tilgang på beite og det ble stilt spørsmål om elgen har nok mat? For en som har jobbet med hjorteviltforvaltning i noen år, verdsettes det at temaet kommer på banen. Likevel må det bemerkes at hjortevilt og overbeite ikke er et nytt fenomen i Norge. Med Knut Solbraa i spissen ble det for flere tiår siden utarbeidet metoder som skulle gjøre det mulig å få til en mer bærekraftig og helhetlig elgforvaltning. Det har lenge vært åpenbart at dette arbeidet og prinsippene bak aldri har fått den plassen det fortjener i en moderne viltforvaltning.  Svaret på om elgen har «nok» mat kommer derfor an på hva slags elgstamme vi ønsker oss.

I nevnte reportasje ble det skrevet om beitegrunnlaget i skogen og viktige beiteplanter. Ofte blir betydningen av hogstflater tillagt stor vekt, men her var det også fokus på den eldre skogen. Dette er både et interessant og viktig tema, som kanskje også er noe undervurdert?

I skogdominerte områder (altså der elgen primært henter føden i skog, og ikke over skoggrensa eller på innmark) vil elgen finne mest og best mat på hogstflater. Her vil som regel tilgangen på beiteplanter, avhengig av beitepress og bonitet, være god i en del år etter hogst. Likevel må man huske på at bestandet kanskje skal stå i et halvt århundre, eller enda lengre, etter at det har lukket seg fram til ny hogst. I alle plantede granbestand (spesielt uten avstandsregulering og tynning) blir fôrproduksjonen med tida etter hvert minimal. På Sør- og Østlandet ble elgstammene bygd opp mot rekordhøye tettheter på 90-tallet, samtidig som tømmeravvirkningen avtok. Som elgforvaltere hadde vi malt oss inne i et hjørne; tilgangen på hogstflater (eller areal skog i hogstklasse 2 om du vil) ble redusert, samtidig som mye av arealet avvirket på granboniteter siden flatehogstene ble innført, var i ferd med å gro til med tette plantefelt med dårlig utviklet feltsjikt. Kort sagt; mindre elgmat over tid til en stadig større bestand. For elgens del var innføringen av bestandsskogbruket i starten utelukkende positivt. Jeg tror en del av den positive effekten nå er brukt opp, etter hvert som vi har gjennomhogd det meste av drivverdig skogareal. I Buskerud er grana dominerende treslag på 45 % av arealet under skoggrensa (Hofsten m.fl. 2009), hvorav mesteparten av dette er blåbær- og engskog som forenklet kan oversettes til middels og høy bonitet. I Telemark dekker grana 42 % av arealet under skoggrensa (Hofsten m.fl. 2008). Siden dette er gjennomsnittstall for fylkene vil andelen være enda høyere i kystnære og lavereliggende strøk. Om vi regner at ca. en tredel av alt skogareal her nå består av plantet granskog, vil det ikke være særlig dristig å anta at dette har påvirket beitetilbudet for hjortevilt i eldre skog negativt. Dette vil også øke konkurransen og beitepresset på de hogstflatene som finnes. At kondisjonsnedgangen generelt har vært mindre til fjells enn i skog i fylker som Agder, Telemark, Buskerud og Oppland, skyldes sannsynligvis tilgang på beiter over skoggrensa. Ekstra tydelig blir dette mønsteret der det også finnes innslag av rikere berggrunn.

For jegerinteressene som ønsker tette bestander er det en fordel om hogstaktiviteten holdes mest mulig stabil over tid. Hogger man mer enn tilveksten i en periode, må det nødvendigvis hogges mindre i den neste, og dette vil skape svingninger i fôrproduksjonen som igjen gjør det vanskeligere å unngå perioder med overbeite. Viltvennlig ungskogpleie bør prioriteres sammen med andre tiltak, om man ønsker å bedre beitetilbudet. Det er virkelighetsfjernt å ønske seg mest mulig elg uten at dette skal kreve noe som helst av investeringer. Uten en slik vilje bør vi holde oss til en forsiktig forvaltning; det velger vi selvfølgelig helt selv gjennom den avskytingen vi fører.   

Det kan ikke være tvil om at kostnadene knyttet til beiteskader og påkjørsler av elg i perioder langt har overgått verdiene jakta har gitt, både lokalt, regionalt og nasjonalt. Samfunnsøkonomisk har elgforvaltningen derfor tidvis vært et tapsprosjekt. En grunnleggende årsak til at dette har fått pågå over lang tid, er at inntektene og utgiftene elgstammene genererer er ulikt fordelt. Eller som en tidligere skogbrukssjef på Østlandet formulerte det: «Samfunnsøkonomisk er elgforvaltningen et eksempel på en virksomhet som leder til sub-optimale og feilaktige disposisjoner fordi rettighetshaverne gis anledning til å unnlate å debitere kostnadene ved sin forvaltning i eget regnskap, men tvert imot gis anledning til å sende regningen til kommende generasjoner og andre samfunnssektorer». Jeg synes det er rart at dette har fått utvikle seg til en praksis mange synes å ta som en selvfølge og det har alltid forundret meg at dette ikke har fått større politisk oppmerksomhet.   

I tillegg til de samfunnsmessige kostnadene, har kondisjonsnedgangen i elgstammene vært så stor at vi i dag er langt unna det som tidligere var en normal produktivitet. Kalvvektene man hadde på landets skrinneste utmarksbeiter i Agder på 80-tallet, finnes nå sannsynligvis kun i de landsdelene med de beste sommerbeitene. Vi må derfor erkjenne at kvaliteten i mange av våre elgstammer er svært lav, og fortsatt synkende. Dette gir et langt mindre jaktutbytte å høste på den samme vintertettheten som tidligere. Kostnadene per elg blir alternativt mye høyere, da det trengs flere dyr i vinterstammen for å få frem det samme antall kalver. Denne helt grunnleggende og etter mitt syn logiske sammenhengen, har det som forvalter og rådgiver ofte vært vanskelig å få gjennomslag for.   

Ved ulike anledninger har norsk hjorteviltforvaltning blitt presentert som «en av verdens beste». Jeg er enig i at vi har vært gode på å skaffe til veie et solid kunnskapsgrunnlag. Det har imidlertid skortet på evnen og viljen til å gjennomføre tiltak i samlet retning og det er jegerinteressene som for det meste har fått gjennomslag for sitt syn, som kort oppsummert kan beskrives som høyest mulig tetthet av dyr til enhver tid. Det i seg selv er helt fair, forutsatt at det skjer i riktige demokratiske former og innenfor rammer gitt av den offentlige forvaltningen. Det er likevel synd de gangene beitetakseringer og aldersbestemming av felte dyr gjennomføres til lite eller ingen nytte, fordi man uansett ikke tar hensyn til resultatene. Til slutt slår det også tilbake på jegerinteressene, fordi en bestandsreduksjon uansett tvinger seg frem ved varig svekket produktivitet. Vi har derfor vært dårlige til å omsette kunnskap til praktisk forvaltning, men derimot vært veldig gode på å dokumentere hvordan ting har blitt som det har blitt.

I perioden 2011-2016 hadde jeg gleden av å utføre elgbeitetakseringer i mer enn 50 ulike kommuner i Agder, Vestfold/Telemark, Østfold, Buskerud, Oppland og Hedmark. Det jeg derimot aldri fikk gleden av var å konkludere med et bærekraftig beitepress over større områder. I 2021 (Meland m.fl. 2021) og 2023 (Wam m.fl. 2023) ble det gjennomført nye, omfattende beitetakseringer i både Agder og Telemark. Dette er blant områdene som hadde historiens høyeste elgtettheter tilbake på 90- og tidlig 2000- tall. På tross av flere tiår med en gradvis bestandsnedgang, var konklusjonen fra Agder i 2021 blant annet at «I sum vil vi karakterisere beitetrykket i Agder til å være moderat overbeita. De kvalitativt viktigste beiteplantene, ROS-artene var overbeita (>35 %) i 20 av de 25 kommunene i Agder» (Meland m.fl. 2021). For Telemark ble det blant annet konkludert med at «Beitepresset fra hjortedyr siste 5-10 år har vært over plantenes tåleevne for rogn, selje og eik i alle delområder der disse finnes». Videre at «Tettheten av hjortevilt bør ned inntil tettheten av beitetrær er høyere» (Wam m.fl. 2023).         

I 2024 kjenner jeg dermed fortsatt ikke til en eneste beitetaksering som kan dokumentere et bærekraftig beitepress over større områder på Sør- og Østlandet, siden beitetakseringer ble utbredt som et hjelpemiddel på tidlig 2000-tall. Med den kjennskap vi har til bestandshistorikken i de samme områdene, kan vi uten videre slå fast at det har vært et vedvarende overbeite siden tidlig 90-tall, minst. Når man i de samme 30–40 år, absolutt helt i tråd med hva man skulle forvente, har hatt sterkt reduserte vekter og kalverater, er det merkelig å bevitne hvordan mange fortsetter å lete med lys og lykte etter andre forhold enn tetthetsavhengige faktorer for å forklare denne utviklingen. Man håper av hele sitt hjerte at det kanskje er kjønnsforholdet som ikke er helt optimalt, at utsatt jaktstart kan være løsningen på problemet, eller at andelen kalv i jaktuttaket er for lav. Synet på hva som er mye eller lite dyr endrer seg over tid og blir av mange kun sammenliknet med bestandstoppene og helt løsrevet fra objektiv og faglig begrunnet kunnskap. Det sier seg selv at man har en pedagogisk utfordring når man skal legge frem resultater som viser overbeite, for ivrige jegere som mener at bestanden må bygges opp. En av grunnene til at vi tilsynelatende aldri kommer oss ut av overbeiteproblematikken, virker å være argumentet om at «det var enda flere dyr før».  

Ulike avskytingsstrategier har åpenbart stor betydning for hva man kan høste av bestanden, men innenfor normale rammer har dette underordnet betydning for stammens vitalitet. Dette er et poeng jeg har stått fast på i mange år, med bakgrunn i empiriske data fra hele Norge. Det ser forøvrig også ut til at NINAS forskere i stor grad havner på samme konklusjon (Solberg m.fl. 2021). Ergo; det er viktig å ha et bevisst forhold til avskytingsstrategien man fører av hensyn til hva man ønsker å høste, men det er i praksis vanskelig å finne en strategi som er «best» med hensyn til å oppnå gode vekter. Her vil fôrtilgangen være av størst betydning og man må tilpasse tettheten til de naturgitte (og menneskeskapte) forhold man til enhver tid har til rådighet. Et annet viktig poeng er at dess mer detaljerte avskytingsstrategier man velger, dess mer innsats og tid må en være villig til å legge i jakta. Ofte vil ikke en slik innsats være forenlig med hva vi kan forvente av en jakt som hovedsakelig utføres som rekreasjon og hobby. Jeg er derfor en sterk tilhenger av å legge til rette for en praktisk gjennomførbar jakt og unngå detaljerte tildelinger som skaper jegerfrustrasjon og i praksis kun fungerer som en brems på jaktuttaket.

Historien om hjorten på Vestlandet har klare likhetstrekk med den om elgen på Sør- og Østlandet. I 2011 ble det i «Oppsummeringsrapport for Overvåkingsprogrammet for hjortevilt» slått fast at hjortens bestandsutvikling i perioden 1991–2011 hadde vært preget av følgende tre forhold; Bestandsvekst, vektreduksjon og redusert produktivitet. Det slås fast at den reduserte kondisjonen skyldes tetthetsavhengige faktorer og at «ingenting indikerer at den nedadgående trenden er brutt», etter allerede to tiår med jevn nedgang i slaktevekter. I området med høyest tetthet av hjort (Kvinnherad) var produktiviteten hos 2-åringene redusert med hele 80 % (Solberg mfl. 2012). Allerede i 2011 understreket altså forfatterne at denne utviklingen var forutsigbar og varslet, men likevel hadde fått skje på tross av lokale målsetninger om det motsatte. Så da er spørsmålet hvor man står i dag, et nytt tiår senere? Jeg synes det grenser til galskap når man leser om bønder som vurderer å gi seg fordi de har så store avlingstap at eneste alternativ er å gjerde hjorten ute. Eller når man ser bilder av 50-100 dyr i samlet flokk på innmark.  At bønder fornyer og gjødsler enga for hjorten er antakelig en forutsetning i mange områder for at det er mulig å opprettholde dagens tettheter, uten et enda større fall i bestandskondisjonen. De som dermed ufrivillig tvinges til å betale for gildet, og som kunne ønske seg mindre hjort, er satt i en håpløs og ufortjent situasjon.

En slik forvaltning gir dessuten stor risiko for høy vinterdødelighet og store lidelser for dyra hver gang det skulle komme en snørik vinter. En høy vinterdødelighet, for ikke å snakke om generell høy naturlig dødelighet relatert til tetthetsavhengige faktorer, er problematisk av flere grunner. For det første er det uetisk å tillate bestandstettheter vi vet tidvis vil føre til massedød av dyr på grunn av matmangel. Mer kynisk sett vil det være en dårlig forvalterstrategi, da en høyere andel av dyra vil dø uten at vi får høstet de. Dette blir som svinn i et regnskap, eller å sette pengene i en bank som år om annet tilbyr negativ rente. Som før nevnt vil det også være usolidarisk av jegerinteressene å overføre kostnadene en overtett viltbestand medfører til andre.

Det har vært vanlig å regne med rundt 5 % naturlig dødelighet i norske elgbestander, men dette vil avhenge av bestandstettheten og den generelle kondisjonen. På Sør- og Østlandet var den sannsynligvis mye høyere da elgbestandene var på sitt høyeste på 90-tallet. Dette underbygges av bestandsestimat utført etter alderbestemming av felt elg fra blant annet Ringerike (Gangsei 2013). Her beregnes en naturlig dødelighet så høy som 10-15 % på tidlig 90-tall, og faktisk enda høyere «OL-vinteren» 93/94. Så mye som 600 elg, eller nærmere 1–2 elg hver eneste dag året rundt i snitt, kan ha dødd utenom jakt dette året bare i Ringerike kommune. Det er ingen grunn til å tro at dødeligheten var lavere på Sørlandet i samme periode. Mer sannsynlig, gitt elgens dårligere kondisjon, var den enda høyere. I ekstreme år tilsier enkle overslag at vi snakker om opp mot en selvdød elg per km2 per år. Jeg vet ikke hva tilsvarende tall for hjort i dens kjerneområder har vært. Men det vil overraske meg veldig om ikke dødeligheten, i kombinasjon med en enda høyere absolutt tetthet, gir et enda «verre» tall.

Et poeng som i stor grad unnslipper oppmerksomhet og debatt er at selvdøde hjortevilt gir smårovviltet en solid næringsbuffer gjennom vinteren. For meg virker det som en åpenbar hypotese at selvdøde hjortevilt, særlig der man både har elg, hjort og rådyr tilstede, vil være av de viktigste faktorene for at bestanden av rev holdes oppe og at «bunnår» for smårovviltet uteblir. Det å fjerne slakteavfall fra jakta i september–oktober har derimot fått mye fokus som et småviltvennlig tiltak, selv om dette helt åpenbart har mindre betydning for rovdyras overlevelse på senvinteren. Grunnen til dette er naturligvis interessemotsetninger. De fleste småviltjegere jakter også storvilt, og en reduksjon i hjorteviltbestandene er ikke et populært tema.      

Hjorten er i full fart med å etablere seg på Sør- og Østlandet, hvor vi nå får sjansen til å forvalte en ny, stor viltressurs med tilnærmet blanke ark. Fortsatt moderat konkurranse om sommerbeitene gir en helt annen bestandskondisjon, og dermed også høyere slaktevekter og større gevir enn på Vestlandet. Absolutt all empiri tilsier at vi vil begå den samme feilen igjen, slik at vi om 20–30 år sitter med en overtett og kvalitetsmessig dårlig hjortebestand som definitivt koster mer enn den smaker, også på Sør- og Østlandet. Mitt håp for de kommende åra er likevel at vi klarer å gjøre de riktige grepene denne gangen, da vi har all kunnskap som skal til for å lykkes. Men for å lykkes må vi handle raskt, for jeg tror vi allerede er halvveis over «the point of no return».  

Kommunene må raskest mulig sette klare målsetninger for bestandsutviklingen. Enklest, viktigst og helt avgjørende her vil være å sette et tak på hvilke bestandstettheter man aksepterer. Det er mulig å finne erfaringstall som sikrer et godt jaktutbytte, men som gir lave kostnader og ivaretar den gode kondisjonen hjorten fremdeles har. Det sies at «det er lett å forvalte en bestand i vekst», men det det egentlig handler om er at det er lett å forvalte en produktiv bestand. Med gode vekter i bunn kommer resten i stor grad av seg selv. Dernest må rettighetshavere og planområder lokalt/regionalt i stor grad få forvalte bestanden etter hva man vil høste, innenfor disse rammene. Slik kan forvaltningen være samfunnsmessig lønnsom, men samtidig gavne jegerinteressene og gi det største høstbare overskuddet på lang sikt. I tillegg vil det sikre en attraktiv bestand med store dyr å jakte på. En overtett bestand med redusert kvalitet er absolutt ingen tjent med og vil aldri lønne seg.

Kilder:

Solberg, E. J., Strand, O., Veiberg, V., Andersen, R., Heim, M., Rolandsen, C. M., Langvatn,

R., Holmstrøm, F., Solem, M. I., Eriksen, R., Astrup, R. & Ueno M. 2012. Hjortevilt 1991-2011 –

Oppsummeringsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. – NINA Rapport 885. 156 s.

Solberg, E.J. Nilsen, E.B., Rolandsen, C.M., Veiberg, V. 2021. Avskytingsstrategier for elg og hjort: Hva skal vi velge, og hva blir konsekvensene? NINA Rapport 1701. Norsk institutt for naturforskning.

Gangsei, L.E. (2013) A Bayesian method for estimating moose (Alces alces) population size based on hunter observations and killed at age data.

Master Thesis 2013. Norwegian University of Life Sciences.

Wam, H., Støbet Lande, U. & Bless, M. 2023. Taksering av elgbeite, Grenland – Grunntakst 2022-2023. Norsk Institutt for bioøkonomi, rapport 9(136)2023, Ås.

Meland, M., Rolandsen, S., Engh A., Sulheim, L.A., Haugen M.B., Åsan, E. og Opsahl, O.M.E. 2021. Elgbeitetaksering Agder 2021. Faun rapport R15-2021. Faun Naturforvaltning.

Hofsten, J., Rekdal, Y. & Strand, G.H. 2008. Arealregnskap for Norge. Arealstatistikk for Telemark. Ressursoversikt fra Skog og landskap, (4)2008, Ås

Hofsten, J., Rekdal, Y. & Strand, G.H. 2009. Arealregnskap for Norge. Arealstatistikk for Buskerud. Ressursoversikt fra Skog og landskap, (2)2009, Ås