Innføringen av bestandsskogbruket gav i sin tid hjorteviltet bedre beitebetingelser. Og det er heller ingen tvil om at elgen i skogdominerte områder i dag finner de beste beitene på hogstflater. Etter hvert som det moderne skogbruket i større grad har satt sitt preg på utmarka vår, er det likevel grunn til å spørre seg hvor stor gevinsten egentlig har vært over tid.
I Norge ble bestandsskogbruket den rådende driftsform på 1950-tallet (Nygaard & Øyen 2020). Omtrent samtidig begynte fellingstallene for elg å øke; først langsomt, før det nærmest gikk til himmels på begynnelsen av 70-tallet. Det er likevel en utbredt misforståelse at innføringen av bestandsskogbruket var årsaken til at elgbestanden begynte å øke på 50- og 60-tallet. En slik påstand må nødvendigvis forutsette at elgen frem til da hadde vært begrenset av næringstilgangen, noe den glisne bestanden landet sett under ett, selvfølgelig ikke var. Tvert imot var vekstpotensialet stort og det er åpenbart at vi kunne mangedoblet bestanden helt uavhengig av endringene i skogbruket. Elgbestanden hadde over tid vært holdt nede av jakt. Så snart vi la begrensninger på uttaket og samtidig i større grad lot produksjonsdyra leve, økte bestanden.
Senere er det likevel grunn til å anta at tilgangen på hogstflater var viktig for å opprettholde den sterke veksten i stammen som vedvarte gjennom 70- og 80-tallet. Det er ikke usannsynlig at bæreevnen, eller den samlede fôrproduksjonen for hjortevilt, i de Sør- og østlandske skoger var på sitt største i samme periode. I starten var etablering av hogstflater utelukkende positivt for elgen, med rask og høy produksjon av beiteplanter, muliggjort av et i utgangspunktet beskjedent beitetrykk. I tillegg var den eldre skogen i langt større grad enn i dag flersjiktet og lysåpen «naturskog», som også gav brukbare skogsbeiter på det resterende arealet. Sannsynligvis var bestandsskogbruket med på å gjøre det mulig å oppnå de historisk høye elgtetthetene vi hadde (for en kort periode), og uten hadde kanskje bestanden nådd taket noe tidligere.
Likevel havnet vi på 90–tallet i en situasjon der en stadig økende eller vedvarende overtett bestand skulle brødføs på mindre og mindre mat. Vi nådde antakelig et vippepunkt hvor pilene en stund hadde pekt den andre veien; skogene våre ble i sum betydelig fattigere på beite.
Dette tror jeg først og fremst skyldes følgende tre forhold (i tilfeldig rekkefølge):
1) Tømmeravvirkningen gikk ned og tilgangen på hogstflater ble redusert
Dette er lite kontroversielt da den samlede tømmeravvirkningen avtok betydelig på 90–tallet og godt utover 2000–tallet, som igjen naturligvis førte til en reduksjon i ungskogsarealet. For eksempel er arealet av skog i hogstklasse to i Vestfold og Telemark nær halvert siden 1990-tallet (Meisingset og Solberg 2024). Nedgangen i tømmeravvirkning var omtrent like stor som reduksjonen i elgtetthet over store deler av Sør-Norge i perioden fra tidlig 90-tall til rundt 2010. En kan derfor argumentere med at den relative elgtettheten, i forhold til fôrgrunnlaget, var nokså stabil i hele denne perioden og derfor har det kanskje heller ikke vært noen grunn til å forvente en positiv effekt på slaktevektene?
2) Overbeite
Det er svært godt dokumentert at det har fått pågå et kraftig overbeite over store deler av Sør- og Østlandet i hele perioden vi har sett nedgang i elgens slaktevekter. En forutsetning for at nye hogstflater skal produsere godt med elgfôr, er at beitepresset i utgangspunktet er på et bærekraftig nivå. Denne forutsetningen har omtrent ikke vært til stede i Sør-Norge de siste 30–40 åra, noe en lang rekke beitetakster viser. Selv om utviklingen stedvis har vært positiv i siste periode, og hogstaktiviteten har økt, viser nyere takster i både Agder og Telemark at beitepresset fremdeles er for høyt (Meland m.fl. 2021, Wam m.fl. 2023).
3) Redusert fôrproduksjon i eldre skog.
Bestandsskogbruket i et historisk perspektiv er fremdeles ganske nytt, og kan kanskje kalles et slags eksperiment med utmarksarealene våre. Flatehogst med etterfølgende planting, særlig da av granskog på middels og høye boniteter, er antakelig en av de største endringene som har skjedd i norsk utmark de siste hundre år. Av andre store endringer kan også nevnes sterkt redusert setring og høsting av vinterfôr til husdyr fra utmark, økte inngrep som hyttebygging og annen oppsplitting av areal, samt en «hundredobling» av hjorteviltbestandene våre (elg, hjort og rådyr samlet).
Plantet granskog produserer hovedsakelig grantømmer, da øvrige beiteplanter i feltsjiktet i stor grad skygges ut og det biologiske mangfoldet blir lavt. Det største problemet med bestandsskogbruket i et vilt- og biomangfold perspektiv, er derfor ikke nødvendigvis hogstene i seg selv, men den ensidige tilplantingen med gran i ettertid. Siden 50-tallet har vi nå hogd gjennom nær alt av drivverdig skog, og dermed også plantet til det meste av arealet. Nye hogster i dag er derfor i all hovedsak av plantet skog. På disse flatene kan det også ta lengre tid å etablere et feltsjikt med beiteplanter og oppslag av lauvtrær. Et annet poeng er dessuten at redusert beitetilbud i eldre skog, vil gjøre hogstflater i monotone barskoger enda mer attraktive for hjortevilt. Et hardt beite fra første år etter hogst, setter det meste av trær og busker ut av evne til å produsere beitbare skudd av betydning. Sannsynligvis er dette en del av forklaringen på at beitetakster fortsatt viser overbeite på Sør- og Østlandet, tross en såpass redusert elgtetthet.
God produksjon av grantømmer, men lite annet. For hjorteviltet produseres her omtrent like mye fôr som på en asfaltert parkeringsplass.
Noen vil her påpeke at hjorten kan stå for en del av kvistbeite vinterstid som registreres i slike takster. Det kan være riktig, men spiller ingen praktisk rolle. Der man ønsker begge arter til stede samtidig, må man uansett forvalte ut i fra det samlede beitepresset bestandene medfører.
I Buskerud er grana dominerende treslag på 45 % av arealet under skoggrensa (Hofsten m.fl. 2009), hvorav mesteparten av dette er blåbær- og engskog, som forenklet kan oversettes til middels og høy bonitet. I Telemark dekker grana 42 % av arealet under skoggrensa (Hofsten m.fl. 2008). Siden dette er gjennomsnittstall for fylkene vil andelen være enda høyere i kystnære og lavereliggende strøk. Om vi går ut ifra at minst halvparten av skogarealet her nå består av tett, plantet granskog, vil det heller ikke være særlig dristig å anta at dette har påvirket beitetilbudet for hjortevilt i eldre skog negativt gjennom de siste 50 år. Det er også i de samme områdene at kondisjonsnedgangen i elgbestandene har vært sterkest.
Gran så langt øyet kan se i de Vestfoldske skoger. Her består mer enn halvparten av utmarksarealet av granskog på middels og høy bonitet, og andelen skog i hogstklasse to er omtrent halvert siden 90-tallet.
I skogdominerte områder med en høy andel granskog, synes det derfor for meg som at effekten av bestandsskogbruket sett med elgøyne er «oppbrukt», og at man på mange måter har malt seg inn i et hjørne. Man er avhengig av nye hogstflater for å produsere mer elgfôr, men dette vil samtidig ikke løse utfordringen på sikt. Vil den positive effekten av nye hogstflater som kan produsere mat i en begrenset periode, overgår den negative effekten tett granskog har på det samme arealet har de neste 50–100 årene? Hvor mye vil en mer lysåpen «naturskog», produsere i forhold på det samme arealet over en slik periode? I denne sammenheng er det viktig at man ikke kun ser seg blind på mengde beiteplanter, da beitekvaliteten på plantene trolig er vel så viktig. På hogstflater utvikler vegetasjonen seg fort og faller tidlig i kvalitet, men dette går seinere i stående skog. Både husdyr og elg trekker mer inn i den stående skogen utover sommeren (Rekdal & Angeloff 2022). Undersøkelser av radiomerkede elg i Østfold, viste at elgen foretrakk eldre, halvåpen skog fremfor hogstflater utover sensommeren (Wam og Hjeljord 2010).
Mange er raske til å peke på at en økt andel lukkede hogstformer, som nå er et aktuelt tema for mange skogbrukere, vil være negativt for hjorteviltet. Selv tror jeg et økt innslag av flersjiktet skog kan være positivt for å bedre beitetilbudet over større areal. Jeg tror også dette kan være en fordel for den praktiske elgforvaltningen, da man blir mindre sårbar for svingninger i hogstvolum og andel ungskog over tid. Jeg blir stadig mindre og mindre begeistret for tett granskog og ønsker meg et mer variert skogbilde, til glede og nytte for alt av mangfold i skogene våre, herunder planter, insekter, smått og stort vilt.
Hofsten, J., Rekdal, Y. & Strand, G.H. 2008. Arealregnskap for Norge. Arealstatistikk for Telemark. Ressursoversikt fra Skog og landskap, (4)2008, Ås
Hofsten, J., Rekdal, Y. & Strand, G.H. 2009. Arealregnskap for Norge. Arealstatistikk for Buskerud. Ressursoversikt fra Skog og landskap, (2)2009, Ås
Meland, M., Rolandsen, S., Engh A., Sulheim, L.A., Haugen M.B., Åsan, E. og Opsahl, O.M.E. 2021. Elgbeitetaksering Agder 2021. Faun rapport R15-2021. Faun Naturforvaltning.
Meisingset, E.L. & Solberg, E.J. 2024. Hvorfor utvikler hjort- og elgstammen seg ulikt på Sør- og Østlandet? Hjorteviltet 2024. Stiftelsen Elgen, Kvalstadveien 191, 6914 Svanøybukt.
Nygaard, P. H. & Øyen, B-H. 2020. Skogshistorisk tilbakeblikk med vekt på utviklingen av bestandsskogbruket i Norge. Norsk Institutt for bioøkonomi, rapport 6(45)2020, Ås.
Rekdal, Y. & Angeloff, M. 2022. Arealregnskap i utmark. Utmarksbeite – ressursgrunnlag og beitebruk. Norsk Institutt for bioøkonomi, rapport 7(208)2022, Ås.
Wam og Hjeljord, 2010. Moose summer an winter diets along a large scale gradient of forage availability in southern Norway. Eur. J. Wildl. Res. 56.
Wam, H., Støbet Lande, U. & Bless, M. 2023. Taksering av elgbeite, Grenland – Grunntakst 2022-2023. Norsk Institutt for bioøkonomi, rapport 9(136)2023, Ås.
コメント